Fortsetter å sove mesteparten av døgnet.. I forrigårs la jeg meg klokka ti, sov til klokka ni, fikk medisin, la meg ned og sov til klokka halv tre. I går kveld la jeg meg litt over sju, og sov til halv to (våknet for en halvtime siden). I gjennomsnitt har jeg siden fredag altså vært våken maks åtte timer om dagen. Jeg vet jo at søvn avler søvn og alt det der, og jeg prøver virkelig å holde meg våken! Men jeg døser bare av.. Kjenner meg ikke igjen i det hele tatt, for jeg har alltid vært den som tvert i mot ville være våken mest mulig. De første dagene hvor jeg sov mye, prøvde jeg å overbevise meg om at jeg bare "tok igjen det tapte", men hvis det var det, ville jeg da ikke hadde tatt det igjen til nå??
Jaja, nok snakk om søvn. På tirsdag var jeg sammen med datteren min! Riktignok klarte jeg bare to timer før hodepinen nesten tok knekken på meg, og jeg måtte hjem og hvile. Men vi koste oss kjempemye! Jeg blir så stolt når jeg ser henne sykle, og hun er utrolig flink (selv om mammaen hele tiden står med hjertet i halsen og tenker " Å, nei! Hun kommer til å falle, hun kommer til å falle!". I fjor lærte hun å sykle uten støttehjul, og nå er det VIRKELIG full fart på henne! Hun elsker det, og vil være ute heeele tiden for å suse frem og tilbake. Gode, skjønne datteren min!<3
I går var jeg sammen med henne fra klokken fire til klokken åtte. Hun spurte meg om vi ikke kunne dra ut å sykle, men jeg måtte bare si nei. Jeg hadde så vondt bak øynene og tålte nesten ikke noe som helst lys, for det forsterker bare hodepinen. Men min snille stefar tok henne med ut en tur, mens jeg og mamma satt inne og snakket litt. Så var det barne-tv kos og Americas Funniest Home Videos (som datteren min DIGGER!). Da jeg kom hjem litt over åtte, var jeg ganske sliten, så jeg gikk rett til sengs.
Ellers hadde jeg ikke en særlig god dag på mandag, så jeg prøvde å ringe VOP for å snakke med psykologen min. Jeg snakket med ei i ekspedisjonen som sa at Gunnar var opptatt med en pasient, men at han var ledig fra halv to. Så jeg ventet jeg da, og så ringte jeg igjen. "Gunnar? Nei han har dratt hjem for dagen." Ååååh, så irriterende. Så kom tirsdag, og heldigvis fikk jeg snakket med han da. Han sa at han ikke ville at det skulle gå så lang tid før vi møttes, så han sa at han ville møte meg på torsdag (i dag). I morges så jeg at VOP hadde ringt, så jeg ringte opp igjen. Jepp, akkurat som jeg trodde... Gunnar var syk, så timen ble avlyst. Jeg som virkelig trengte den timen. Men han kan jo ikke noe for at han er syk, og jeg vet at han kommer til å ta kontakt så snart han er tilbake. Dessuten har jeg jo NPS jeg kan ringe om det går veldig galt, så bare det er en trygghet. Selv om ting er slik de er, så må jeg anse meg selv som veldig heldig med tanke på det flotte støtteapparatet jeg har rundt meg. Og i morgen er det jo fredag, så da kommer Tove! Oii, det hadde jeg glemt. Da får jeg noen å snakke med likevel da. Nå ble jeg glaad!!
Nå er det ikke lenge før jeg skal dra til min kjære datter. Har lovet henne å ta med en Zoobles i dag, så da blir hun nok fornøyd :-) Det er herlig å komme dit, for hun blir så glad. Hun løper mot meg med hendene ut og roper: - Mammaaaaa! Hun er så herlig.. Hvordan kan jeg noen gang i det hele tatt tenke på å forlate henne?? Føler meg som den slemmeste, styggeste personen i hele verden... Jeg elsker henne jo!