Torsdag 28.03.2013 kl. 16:22
Det er noen dager siden jeg skrev noe nå. Ikke fordi at jeg ikke har hatt lyst, men fordi at jeg ikke har hatt tid. På tirsdag kom datteren min og pappaen hennes til byen. De skulle ligge hos mamma og dem, og overnattet til onsdag. Jeg skulle egentlig ligge der sammen med dem, men jeg ombestemte meg. Jeg har blitt skremmende avhengig av å være i fred. Så snart lillemor var i seng, dro jeg hjem. Det var koselig å legge henne sammen. Vi lå alle tre i sengen og leste Erling og Bernt for henne. Dessverre klarer jeg ikke lenger å føle bare glede lenger. Alt som er bra, er liksom samtidig fryktelig trist. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Mange av følelsene jeg har er så utrolig tvetydige, og jeg blir bare forvirret av dem!
I går, onsdag, dro jeg hjem til dem etter at jeg hadde fått medisinene mine. Eller, jeg sa med mamma at de var litt sene, men sannheten var at jeg valgte å utsette å dra dit en times tid. Selv om jeg ikke hadde noe å gjøre. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for det. Uansett, jeg dro dit rundt ti. Jeg, Ingvart og Hannah dro en tur til byen, slik at Hannah fikk påskeegg og rebus på kjøpesenteret. Var innom et par andre butikker også. God trening for meg, som mildt sagt hater å være på butikker blant andre mennesker. Fysj. Men det gikk fint. Jeg var jo sammen med de to personene som jeg elsker mest i hele verden. Det var faktisk en fin by-tur.
Vi var vel borte i et par timer før vi var hjemme igjen, og da kledde vi på oss og gikk ut. Jeg hadde ikke akkurat kjempelyst, for jeg hadde sovet veldig dårlig og lite. Men jeg tenkte som så at jeg tross alt fikk resten av påsken til å bare slappe av, så jeg kjørte på. Jeg, lillemor og faren hennes gikk på ski, stefaren min kjørte opp løype med scooteren mens mamma sto å så på oss. Lillemor har blitt kjempeflink på ski! Jeg er så stolt. Etterpå grillet vi pølser ute, og så gikk vi inn og spiste kake. Jeg var helt utkjørt, og for å være helt ærlig satt jeg å så på klokka og ventet på at faren til datteren min (la oss bare kalle han Lars) skulle si at de måtte dra hjem. Jeg begynte å sende meldinger med en venninne, for tidligere hadde hun sendt melding og spurt om hva jeg skulle gjøre den kvelden. Jeg svarte at jeg skulle være sammen med lillemor til hun dro og at jeg hadde sovet dårlig den natten, så jeg kom til å ta tidlig kveld. Og så spurte jeg om hva hun tenkte på. Hun lurte på om jeg hadde lyst til å bli med på fest. Da ble jeg selvfølgelig kjempegira! Lars og lillemor dro hjem, og det samme gjorde jeg. Jeg kom inn døra og tenkte; JA, jeg skal drikke ikveld! Sendte melding til venninna mi og sa at jeg var med, og hev meg i sminkemappa og klesskapet for å finne ut hva jeg skulle ha på meg. Åpnet ei pils og tok meg en røyk. Til tross for at jeg hadde tatt antabus den morgenen, klarte jeg ikke tenke på annet enn alkohol. Festen skulle være rett borti gata, så jeg tok med meg en halvvliter cider, to øl og noe tyrkisk pepper som jeg hadde stående i kjøkkenskapet. Wohoo! Jeg gikk bortover klokka syv. Jeg kjente det ganske fort, kanskje en halvtime etter at jeg kom dit. Hodepine, milde magesmerter, trykk i brystet. Men jeg overså det, og fortsatte drikkinga. Da jeg var fri for drikke selv, smakte jeg av andre. Hjemmebrent, vodka, øl, vin. Da klokka var sånn ca. 22 ble det så vondt at jeg ikke klarte være der lenger, så jeg sa med venninna mi at jeg hadde hodepine og dro hjem. Jeg har ikke fortalt henne at jeg går på antabus, så hun visste det ikke. Da jeg kom hjem kjente jeg meg godt beruset, men i smerter. Jeg spiste et par knekkebrød, og la meg. Det tok en god stund før jeg sovnet, og da jeg først gjorde det ble jeg liggende å fryse og kaldsvette. Det var helt jævlig. Hodet mitt kjentes kjempevarmt og pulserende, mens kroppen min var iskald. Slik gikk natta. Det var ikke verdt det.
I dag er jeg ganske redusert, men har ikke vondt noe sted bortsett fra litt hodepine. Jeg har veid meg mange gang i dag. Fant ut at jeg har lagt på meg to kg på litt over ei uke, så nå sultestreiker jeg. Vekten står på gulvet foran kjøkkenskapet så hver gang jeg får lyst til å spise, veier jeg meg. Og da forsvinner lysten. 83,6 kg. Jeg som var 81,6 kg for 14 dager siden. Den siste uka har jeg spist måltider og slikt, men selv om jeg har kastet opp hver gang har jeg altså klart å legge på meg. Æsj, det skal bort.
I sted brast jeg ut i gråt. Jeg vet ikke hvorfor. Tenker for masse kanskje. Skulle ønske jeg hadde muligheten til å ringe Stine eller Gunnar, men de har jo påskeferie. Jeg har jo venninner som har sagt at jeg bare må ringe når jeg har behov for å snakke, men jeg klarer ikke. Det er vanskelig nok å ringe noen som faktisk får betalt for det, om jeg ikke skulle begynt å plage venner. Det kan jo hende at de har det vanskelig dem også, uten at de sier det. Og så skal jeg drive på å ringe og plage dem med mine problemer? Nei. Det går over. Det gjør det alltid. No feeling is final. Nå er det røyk og kaffe i vinduskarmen! Jeei..