Har sovet lite inatt. La meg litt over halv fire inatt, og ble liggende å høre på den idioten jeg har til nabo som dreiv å snekret (!?!?). Hørtes ut som om han når som helst skulle komme ut gjennom veggen inn til stua mi! Sovnet vel rundt klokka fire og stod opp igjen klokka åtte. I formiddag var jeg på time hos psykologen min. Det var en tung time. Snakket litt om hvordan jeg hadde det, men jeg klarer liksom ikke være helt ærlig. Jeg føler meg som en sutrete hypokonder! Jeg er lei av å klage, og det er overhodet ikke slik jeg vil bli husket når jeg en dag er borte. Men jeg sa med ham at jeg slet litt, og at hverdagen er tung. Gikk ikke så dypt inn på de tankene som surrer oppi hodet mitt, men jeg turte å ta opp det angående skammen over å ikke ville være sammen med datteren min. Det var godt å få det ut, men det er en tung og tøff tilståelse.. Heldigvis er han utrolig god og forståelsesfull, selv om jeg ikke tror at noen som ikke selv har opplevd det kan klare å forstå noe slikt. Han forsøker hvertfall.
Da jeg var ferdig med timen rundt halv tolv, dro jeg hjem og la meg. Jeg var helt utslått. Jeg ER helt utslått. Sov helt til klokka halv fire, og da fikk jeg helt hetta og ble skikkelig stresset fordi jeg trodde at jeg hadde forsovd meg til morgenmedisinen! Hoppet opp for å sjekke hva klokka va på mobilen som lå på stuebordet, og den viste 15:34. Jeg skjønte ingenting først, men etterhvert gikk det opp for meg at det kanskje ikke hadde vært natt likevel. Snakker om å være fjern!
Nå sitter jeg faktisk å vurderer å legge meg. Ikke fordi at jeg er trett eller noe, jeg er bare sååå sliten og er dritt lei av hodepina mi. Blææææææh