I dag har jeg vært hos Gunnar. Et par timer før jeg skulle dit, fikk jeg et lite sammenbrudd. Jeg gråt og gråt. Klarte å stoppe tårene et par ganger, men bare minutter etterpå begynte jeg å gråte igjen. Det er så slitsomt å ha det slik! Kanskje var det en reaksjon på det å vite at jeg måtte ut? At jeg var redd fordi jeg visste at jeg måtte møte mennesker? Jeg vet ikke. Jeg vurderte sterkt å bare avlyse hele greiene, men jeg klarte å dra. Det er jeg glad for. Jeg har lagt nesten alle kortene på bordet og fortalt han at jeg snart ikke klarer mer. Alt av glede og livslyst har forsvunnet. Enkelte dager tenker jeg at det gode liv kan være oppnåelig, men det virker så langt unna at jeg ikke klarer tanken på å måtte kjempe meg dit. Det er så altfor stor avstand til at jeg makter å gå den uendelige veien dit, for kanskje så å finne ut at det likevel aldri kan bli bra.
Gunnar spurte meg om hva jeg tenkte om enda et opphold i Bodø, men jeg vet ikke. Tenker som så, at når nesten fem måneder ikke klarer å få hodet mitt på rett spor... Ja hvorfor skulle da tre måneder klare det? Hvorfor dra dit, ta opp plass, la staten kaste bort penger på et menneske som er så negativt og stjele muligheten til en annen potensiell pasient hvis det hele skulle rakne på nytt etter endt opphold? Jeg er sikker på at jeg hadde fått det greit i de tre månedene, men vil det være verdt tiden etterpå? Vi vet jo begge at jeg ofte har valgt kortvarig glede, selv om jeg har vært klar over at nedturen etterpå ville gjort det verre enn det først var. I dette tilfelle tenker jeg at konsekvensene rett og slett ikke hadde vært verdt det. Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil lenger, og føler bare at jeg banker hodet mot veggen. Forsøker å tenke på det der "No feeling is final" greiene, men det føles som en stor, falsk løgn. Jeg begynner å tro at noen kan ha en følelse som er permanent, og som alltid vil være der uansett hva som skjer.
Jeg har nesten ikke sovet inatt heller. Jeg er så sliten. Den verste tiden på hele dagen, er det å legge seg. Tiden fra jeg legger meg til jeg sovner er nesten uutholdelig. Da kommer tankene og følelsene. Tårene. Jeg snakker høyt til Stine, som ikke er der. Av og til tror jeg at hun hører meg, og det er nesten slik at jeg hører at hun svarer meg også. Det høres sikkert sprøtt ut. Jeg blir bare så rådvill, og føler på en måte at hun er der sammen med meg selv om jeg ikke ser henne.
I stad tenkte jeg at jeg skulle ta tre-fire seroquel og sove til imorgen, men kom på at Greys Anatomy går ikveld, så da ombestemte jeg meg. Så får jeg håpe at jeg klarer å holde meg våken frem til da. Nå; kaffe og røyk! :-D