Gikk ned på butikken litt over halv ni imorges og drakk kaffe sammen med de andre som var på jobb, selv om hver eneste centimeter av kroppen min bare ville holde senga. Litt over ni sa sjefen min at det var ei som ikke kunne komme på jobb idag, og at hun ikke visste hva hun skulle gjøre, at ingenting gikk hennes vei og blablabla. Så jeg tilbydde meg å ta kassen når varene kom. Dumme meg, jeg er jo kjempesliten! Føttene mine føles som gelè, og det kjennes ut som om jeg når som helst skal kollapse. Men jeg synes så synd i sjefen min. Hun har virkelig mye å slite med hun også, og hvis jeg kan være med å lette ting for henne så gjør jeg det.
Jeg var på jobb fra 10-12, og så gikk jeg opp en tur for å prøve å slappe litt av, skrive og høre musikk. Gikk ned en liten halvtimes tid senere, og da var varene kommet. Var på jobb frem til halv tre, og da var jeg rimelig sliten. Måtte le litt inni meg i morges, da hjemmesykepleien kom med medisinen min. Hun sa at hun gjerne ville se på at jeg tok dem. Så jeg tok dem i munnen, drakk litt vann, ventet til hun snudde seg og så spyttet jeg dem ut. Føler meg som en liten unge! Jeg SKAL drikke i helga! Akkurat nå er det det eneste jeg ser frem til, så de må faen meg bare prøve seg på å ta den gleden fra meg!
Til tross for at jeg er sliten og har hatt en del hodepine, har humøret nærmest vært upåklagelig. Jeg har vært veldig rastløs og stresset idag. Helt ute av stand til å slappe av eller ta det med ro. Da er det godt å ha jobben i underetasjen gitt!
Etter jobb trente jeg til en video på youtube. Jeg prøver å være flink til å trene litt, for da føler jeg meg i hvert fall litt bedre mht kroppen min. Dessverre fant jeg ut at jeg skulle steke egg i sted, så nå er jeg nettopp ferdig med andre runde over do-skåla. Æsj. Hadde kjøpt meg kvikk lunsj til Greys Anatomy ikveld, men nå er jeg så kvalm at den blir nok bare liggende. Fatter ikke hvorfor jeg driver på slik. Får litt lyst til å slå meg i hodet med en hammer...
I morgen skal jeg til Gunnar! <3 Det både gleder og gruer jeg meg til. Grunnen til at jeg gruer meg er for at det er så mye jeg gjerne skulle fortalt ham, men som jeg bare ikke kan fortelle. Jeg har jo lyst til å være ærlig, men er samtidig redd for konsekvensene det kan få. Huff. Nei jeg tar det som det kommer. Nå begynner Grey's!